Jeg har jo spilt i Florø sånn cirka 164 ganger, sa Åge fra scenen. Den milde overdrivelsen til tross dette var en kveld det vil bli snakket om lenge. Også blant dem som har sett det meste av alt det strålende trønderen tidligere har prestert i kystbyen. 16.02.2008 Av Tom Gjelsvik

Foto: Linda Bruvik, Firdaposten
Det intime formatet kledde den fullsatte kinosalen i Samfunnshuset perfekt. Dette var to timer i avdempet selskap med to gamle bekjente som har bygget karrieren ute blant publikum og på landeveien. Velbalansert lyd, strippet lysbruk og konsertstart på minuttet var settingen. De 400 blir traktert med en miks av litt mindre kjent stoff, gamle og nyere hits, godt timede historier og et utilslørt politisk budskap som aldri levner tvil om at de har store deler av sin ideologi intakt.

Sterkt samspill
På scenen har de delt rollene og sangene broderlig. Noe gjør de likevel sammen det meste hver for seg. Alt er nært, nakent og ekte. Wiehe er den verbale formidleren, med en scenisk ro det er sjelden å se. Hans tallrike anekdoter er av høy klasse enten det er humor eller politikk i bunn. Aleksandersen gliser og inspireres - og nyter helt åpenlyst at det er bekvemt med en likeverdig makker å dele scene og kommunikasjon med. I farten kan det knapt huskes å ha sett en mer avslappet og slagferdig Åge i Florø.

Noen av sangene hans vokser også enormt takket være innpakningen de spilles i. Skin sola blir til den ultimate forsoningssangen for alle forhold med grums i mens Va det du Jesus får et preg og en inderlighet som er skreddersøm i februarnatten.

Mikale Wiehe har åpenbart en rekke tilhørere i salen med full oversikt fra Hoola Bandoola Band og frem til i dag. Et usedvanlig lydhørt publikum lystrer alle duoens vink - og jubler høyt over eksempelvis hans En sång til Motet, Titanic og Som en duva. Et fantastisk publikum, er skåningens oppsummering i garderoben.

Tett på
Før kvelden slutter kommer det flere overraskelser; etter lang og stående applaus takker Åge uvanlig åpenhjertig - for all støtte han alltid har hatt i Florø generelt og hos Dag Magne Knapstad spesielt. Siste sang ut blir overraskende nok Rudolf Nilsens lille perle Jeg hadde tenkt. Det hele ender i foajeen der en spesialutgitt CD selger i bøtter og spann og signeres av begge artistene. Mikael Wiehe viser underveis i konserten at gamle radikalere kjenner alle kapitalistiske knep og kjører en forhåndsannonsering som kunne fått plass i enhver lærebok om direct marketing. Det er morsomt og briljant utført.

Å møte sitt publikum på en meters avstand etter konsertene har aldri vært Åges greie. For mange er det første gang de opplever ham på helt nært hold og selv om stuntet neppe gjentas med det første - er det et både uventet og verdig punktum.

14.02.08: Aleksandersen og Wiehe langt mer enn bare en konsert; to vägmän kom, spilte - og vant folket.