Florøhallen 8. september 2023

Åge Aleksandersen Foto: Siri Bøe Rognaldsen

10.09.23 av: Tom Gjelsvik

Var kjærligheten intakt? Eller var myten om Florø og Åge gått ut på dato?

Ville det komme folk?
Hvordan så det egentlig ut inne i Florahallen?
I ukene frem mot fredag 8. september var spørsmålene adskillig flere enn svarene.

OK, arrangørene hadde gjort det før. Mange ganger. Oppunder 30 konserter bare med Åge. Men dette var større, mer komplisert, med større fallhøyde både økonomisk og omdømmemessig. En Åge-konsert varer knappe 2,5 timer. I Florahallen startet forberedelsene 36 timer tidligere. Gulv skal legges, scene bygges, lysrigg monteres, backline skal på plass, backstage skal gjøres innbydende osv. osv. Så skal alt ned igjen, bort, vaskes og tilbakestilles. En flom av arbeid, frivillighet, mobilisering.

Et av døgnets vakreste øyeblikk var da Geir W. Olsen i MC-klubben og hans medsammensvorne plutselig hadde demontert hele bommen og skaffet skytematter som gav semitrailerne god adkomst til hallen. Mot alle odds. Akkurat da visste jeg at dette kom til å gå bra. Folk som forstår, kan og tar ansvar. The devil is in the details.

Tom Gjelsvik  Foto: Dag Knapstad

Florø, mitt Florø

Dag Magne Knapstad – mannen med utelukkende optimistiske fibre i kroppen – er mest å takke for at kjærligheten mellom by, arrangør og Hr. Aleksandersen nå har vart i imponerende 44 år. Åge er en mann av få ord mellom sangene – og enda færre improviserte uttalelser. At han var synlig preget og raus nok til å gi headmannen Knapstad en oppriktig hyllest fra scenen - var rett, velfortjent og rørende.

Foto: Dag Knapstad

Florø-publikummet får sine blomster via Åges Facebook-side. Les, tenk og nyt.

Florø i går kveld fredag 8. sept 2023.
Jeg har nok ikke kommet meg skikkelig etter denne flotte opplevelsen…
Mitt og vårt forhold til Florø er bare så rørende fint..
Det er ganske sterkt for en eldre herre å bli mottatt av en kokende dampende fullsatt idrettshall.
Det er veldig sterkt å møte gamle venner fra Rockeklubben MCklubben igjen.
Atter en gang som arrangører.
Første gangen i 1979 var de vel en 16-17 år.
Vi takker dere alle som var på konserten i går.. Både foran og bak scenen.
Vi er så glade på vegne av Dag Magne og alle dere for at det gikk så bra.
Og selvfølgelig en ekstra takk og hilsen til publikum som gjorde denne kvelden til noe helt spesielt…
Sambandet hilser.

 

Til orientering; dette ligner ikke på det som vanligvis skrives fra den kanten etter en konsert. For dette VAR spesielt! Undertegnede har vært på et hundretalls konserter med Aleksandersen. Og aldri kjent på maken til positivitet fra første tone. Det var som 12-1300 tilhørere hadde bestemt seg for at dette skulle bli en felles happening. «Kanskje er det siste gangen?»
Åge, Sambandet og publikum er ønsket velkommen. Introen høres over anlegget, ved scenetrappen er konsentrasjonen dyp og unison. Gitarist Raaen tøyer skrotten, Åge varmer stemmen, bassist Skaget og trommeslager Krokstad kjenner på ansvaret for å drive dette opp og frem. Ex-tannlege og tangentspiller Tranaas vet at han har en av landets beste jobber, Gunnar holder på gitaren som får folk til å grine, Bjørn klemmer sax’en med toner av levd liv. En trio av en blåserekke som gir lydbildet en ny dimensjon – og det visuelle ny og herlig struktur. Et stjernelag på vei opp mot en scenekant.

Foto: Siri Bøe Rognaldsen

Levva livet
Det dunker løs. Publikum tar umiddelbart tak i punchline. Du ser det på scenen – i et par korte innbyrdes sideblikk, de skjønner hva dette kan bli for en kveld. Florø tar sats som bare Florø kan når det virkelig gjelder. Det er Min dag, vår dag, Åges dag – herregud for en hæææærlig daaag.
Alle får sitt. Noen også tilnærmet heteslag. Indian summer utenfor. Glovarmt inne. Svetten renner hos alle etter et par sanger. Det er en hitparade. Lys og varme. Dains med dæ. Dekksgutten. Så glad i dæ. Norge, mitt Norge. Majestetiske «24.12.» - ikke akkurat i radio-format, men en stilstudie i solopartier, med delt vokalansvar og sjefen sjøl tilbaketrukket. Ledelsesfilosofi i praksis; «la dine ansatte skinne».

Det låter tett, det låter distinkt. Visst spilles det høyt, men det er balansert og aldri ubehagelig. «Jeg spiller ikke en tone uten lydmann Sturla», har Aleksandersen uttalt i en årrekke. Vi skjønner hvorfor. Det finnes noen videoopptak som er gjort bak på scenen. Av publikum. Av allsangen. Klappingen.
Oppriktigheten. Det er mektig. Emosjonelt. Vakkert. Florø by; i dag kan du med rette være stolt og kry.
«Vi jukser aldri», er Åges mantra. Gudene skal vite at det merkes. Tiden raser av sted. En lykkepille av en konsert - rett i hovedpulsåren. Det drar seg til – gitarist Skjalg kommer flygende, lander på scenekanten, flørter hemningsløst med alle fra 15 til 85. Det er jubel, latter, beundring, gitarer gråter og folk gir seg ende over. Twist and shout og Levva Livet. «The End» med store bokstaver. Den definitive. Slik det alltid er – når det er over.
Takk te dokk
… het en sang som oppsummerte Åges karriere del 1. Sangen er vakker. Vemodig. Full av drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. Prudence var bandet, året var 1975. Signalene nå er at Åge og Sambandet snart gir seg …. I 2025. Det meste er oppnådd nå. Du blir ikke større i Norge enn dette.

Takk te dok: Foto: Dag Knapstad
I forkant er alle sentrale i firerbanden enige, Hjalte, Ottesen, Mortensen og Knapstad; «this is it». Aldri mer. En verdig avslutning var målet. Etter konserten samles crew, band, turneleder, arrangører og Åge sjøl i et hus i Havreneset. Stemningen er som i salen – pur lykke, utladet, overveldet og en anelse euforisk.…

Det er blitt sent. Eller tidlig morgen. Åge setter som en av de første kursen mot hotellet. Det kan være for siste gang med Sambandet. Uansett – byen, fansen, de nyfrelste og arrangører har sammen levert tidenes søknad om mer. God reise videre, Åge. Takk til deg!

Rigg gjengen i Florø MC klubb.